25.11.2019.

Jeg reposter et innlegg jeg hadde  i Nytt i uka for 2 år siden. Temaet er fortsatt like aktuelt.

NÅR LIVET GJØR VONDT 

Den siste måneden har jeg to ganger vært på kurs og konferanser i Trondheim som begge gangene, hver på sin måte, har hatt smerte som tema.

Den første turen var til nordisk sexologikonferanse som både omhandlet fysisk smerte som går ut over seksualiteten og seksuelle krenkelser som skaper det som omtales som toksisk stress og kan føre til sykdom. Forskning viser at langvarig, toksisk stress fører til kroniske sykdommer, smertetilstander, dårlig livskvalitet og tidlig død. Dette er med andre ord sykdommer og tilstander som vi ser mye i helsevesenet, uten at vi må finne på å si at alle som er syk har vært utsatt for alvorlige, seksuelle krenkelser.

#meetoo-kampanjen viser likevel at seksuelle krenkelser av ulik art, er mye mer vanlig enn vi har trodd. Vi får håpe at det å tørre å sette fokus på det og si klart ifra om at dette finner vi oss ikke i , og at menn også viser avsky for denne type atferd fra sine medbrødre, gjør at problemet blir mindre etter hvert.

Hva krenkelser av ulik art gjør med oss, er et stort tema, som jeg kommer tilbake til senere. I dag vil jeg heller skrive om å mestre smerte gjennom å forholde seg til den, akseptere at situasjonen er som den er og så å forplikte seg eller engasjere seg i endringsprosessen. Denne metoden som heter ACT var tema på St. Olavs Hospital ei regntung helg i oktober. Som i andre metoder innenfor kognitiv terapi, handler det om at hvordan vi tenker er viktig for hvordan vi har det. Der man i vanlig kognitiv terapi prøver å forandre negative tanker og atferd, er målet gjennom ACT å velge et annet fokus, enten det er smerter eller annet negativt fokus som preger livet vårt. Velge å se annet enn smerten eller de negative tankene våre.

Noen smertetilstander er det som benevnes som MUPS – eller medisinsk uforklarlige plager eller sykdom. At det ikke er funnet forklaring på plagene en har, vil ikke si det samme som at de er innbilte, men at de ut fra de metodene en i dag har til rådighet, ikke ser hva som forårsaker plagene.

Ofte kan det være smerter eller plager som i utgangspunktet hadde en årsak, men den årsaken er tilhelet,/grodd,/forsvunnet, mens plagene består.

Av og til kan vi si at det er LIVET som er den opprettholdende faktoren. Det vil si at hvordan vi velger å leve eller forholde oss til livet, påvirker de plagene vi har. Ofte lager vi negative regler for oss selv. ”Jeg er ikke god nok”. ”Det jeg gjør må være (minst) 100%”. ”Alt jeg gjør blir feil”. ”Jeg er ikke verdifull nok”.

Vi har forventninger om at vi skal gjøre alt perfekt, og når vi ikke lykkes med dette, ender vi opp som skuffet, ”vi mestrer ikke noe”, eller at vi slutter å gjøre nye ting i redsel for at vi ikke skal få det til. Vi lager store begrensinger for oss selv, som gjør at vi stopper opp – LIVET stagnerer, og vi sitter passive og venter på at ting skal bli bedre.

Den store filosofen Pippi, har sagt noe vi alle bør lære av: ”Det har jeg aldri prøvd før, så det får jeg helt sikkert til”. Her kunne jeg fortsette med å skrive om hvilke endringer vi bør gjøre for å komme ut av det sporet vi har gått oss fast i, men jeg velger å si det med Pablo Nerudas (chilensk forfatter) dikt .

ODE TIL LIVET (Den dør langsomt)

Langsomt dør den som forblir en slave av sine vaner

den som hver dag vandrer i samme spor

den som ikke forandrer retning

den som ikke tar sjanser eller skifter farge på klærne

den som ikke snakker med ukjente.

Den dør langsomt, som unnlater å følge en lidenskap, den som sverger til svart fremfor hvitt og til pirkete detaljer fremfor et vell av følelser, som får øynene til å gløde, som forvandler gjesp til smil, Som får hjertet til å banke, fordi noe har gått galt eller av følelsesaffekt.

Langsomt dør den som ikke endevender sitt bord. Den som er ulykkelig i sitt arbeid, den som ikke risikerer, den som ikke tør følge en drøm, den som ikke tillater seg selv, minst en gang i livet, å bryte med all fornuft.

Langsomt dør den som ikke leser, den som ikke reiser, den som ikke lytter til musikk, den som ikke finner nåde i sitt eget dyp.

Den dør langsomt, som ødelegger egenverdet den som ikke tar imot hjelp, den som ustanselig klager over egen ulykke eller over det ustoppelige regnet.

Langsomt dør den som forlater en plan før den har begynt,

den som ikke spør om ting han ikke vet,

den som ikke svarer når noen spør om noe han vet.

La oss unngå denne langsomme død.

La oss huske at det å være i live krever en større anstrengelse enn kun å puste, bare med en glødende tålmodighet kan vi finne veien til en glitrende glede…

Kommentarer

Trine Merete Lorentzen

Takk Kristin, for kloke ord

12.04.2021 07:26

Nyeste kommentarer

13.08 | 09:08

ja

08.07 | 10:15

Nydelig ord og gode refleksjoner. Gleder meg til å se deg igjen. Norsk fjordlandskap er også et godt sted for ettertanke etter et langt liv og en mer begrensa tidshorisont framover.

07.07 | 22:33

Tusen takk Kristin! Mange gode tanker som jeg tar med meg.Har aldri reist aleine på ferie, vil tro at en kjenner mer på egne følelser da, ensomheten og kontrastene til livet en lever. Sikkert sunt det

07.07 | 22:26

Heia Kristin.
En tankevekkende og godt beskrevet situasjon mange kjenner seg igjen i, men som kan være vanskelig å si med ord. Mange er alene i en «overfylt verden det alle har noen».

Del denne siden